Kåre var et allsidig menneske,  -  veldig sosial, selv om han ikke alltid var så lett å komme helt inn på. Han snakket ikke så mye om seg selv.

Det tydeligste kjennetegnet ved hans måte å leve på , var en ufravikelig livsregel om å hjelpe og stille opp for andre mennesker.  Det er mange som kan fortelle om slik hjelp.Helt til det siste åpnet han telefonsamtaler med å si: ”Hvordan går det med deg?”

De siste årene, helt siden den alvorlige ulykken i 2001, har Kåre levd med ekstreme smerter.  Likevel elsket han livet.  Personalet ved Lønnås Bo- og Rehabiliteringssenter  og Bolig med service skal ha sin store del av æren for det.

Kåre opplevde å få gjennomført sitt livs prosjekt, utgivelse av boka, som fikk tittelen ”Fra flyktning til krigsseiler”, som forteller om hans liv fra barndom og ungdomstid, flukten til, og tiden i, Sverige og tiden som krigsseiler i Den norske Handelsflåten. Det ble 17 turer over Atlanteren, med krigsmateriell og sprengstoff om bord. 

Inntil boka kom ut i mars i år, hadde Kåre fortalt svært lite om livet sitt.  Selv ikke barna hans kjente hans historie,   - bare noen få bruddstykker om et par båter og skogsarbeid i Sverige.

Kåre ble født i Larvik i 1921.  Her vokste han opp sammen med sin mor, Gudrun, faren Nils Christian og lillebroren Bjørn.  Faren drev butikk, og familien bodde i eget hus med have. En periode flyttet foreldrene ifra hverandre.  I denne tiden bodde Kåre og Bjørn hos slektninger på Raufoss, før de igjen flyttet hjem til mor og far, og familien ble gjenforent.

Da  Kåre var 11 år døde faren, og Gudrun  måtte jobbe hardt for å forsørge den lille familien sin.  Senere giftet Gudrun seg med Theodor Mathisen, som var baker og som ble Kåre og Bjørns nye far.   

Kåre var en skoleflink gutt, vitebegjærlig og lærenem.  Han var spesielt opptatt av botanikk og viste stor interesse for fugler og planter. Allerede som barn gikk han ofte alene på turer i skogen.  Interessen for Naturen, for fugler og planter bevarte han gjennom hele livet, en interesse han formidlet til barna sine så godt han kunne.    

19 år gammel måtte Kåre flykte til Sverige.  Foranledningen var utgivelsen av en illegal avis og trykking av plakater som oppfordret til sivile aksjoner.

Han rodde alene over Iddefjorden en mørk kveld, og levde en stund i flyktningleir i Øreryd, før han begynte å arbeide på torvmyrene og senere i skogen, som tømmerhogger.

Kåre var allerede som ung et svært samfunnsengasjert menneske.  Dagbøkene han skrev mens han var i Sverige bærer preg av det.  Derfor var det også naturlig at han ønsket å komme seg videre, fra Sverige til England, for å gjøre sin innsats i kampen mot okkupasjonsmakten, - for at Norge igjen skulle bli et fritt land.

Han utdannet seg til Radiotelegrafist ved radioskolen i Gøteborg, og senvinteren 1943 ble han i all hemmelighet fløyet til England. 

30. mars gikk han om bord i ”D/S Gezina” , og med henne reiste han tur retur Island i en av de verste torpederingsperiodene i Nord-Atlanteren.

 Sjømannspresten i Cardiff skaffet etter hvert Kåre radiotelegrafistjobb på en større båt,  ”D/S Leiv Eiriksson”, en lastebåt som gikk i Atlanterhavsfart, i konvoi,  mellom England og Amerika.  Senere også til Afrika og det fjerne Østen.

Kåre opplevde mye i sin tid på sjøen.  Både traumatiske torpederinger av skip i konvoien og torpedoer langs egen skuteside. Likevel klarte han å bevare en ung gutts livsglede. Som han skriver bak på boka si:

”Tiden som flyktning og årene til sjøs var ikke bare krig og elendighet. Det var også hverdagslige hendelser og et liv som skulle leves.  Jeg var 19 år da jeg måtte flykte til Sverige, og 21 år da jeg gikk om bord på D/S Gezina som radiotelegrafist.  Jeg var en ung gutt som var nysgjerrig på livet, og som ikke kunne la krigen røve all livsglede.  Jeg vil gjerne formidle også dette.  Midt i alt det triste og de traumatiske hendelsene levde vi våre hverdagsliv, der livsglede og enkle hendelser hadde sin plass.”

Og dette livsbejaende synet preget Kåre hele livet igjennom, også i alle årene med smerter og sykdom.

Men han så også alvoret, og han reagerte sterkt på urett.  På bokas bakside kan man også lese:

”Det som skjedde med krigsseilerne i tiden etter at krigen var slutt, er på flere måter en trist historie.  Mange fikk ikke den hjelpen de skulle hatt for å skape seg et godt liv i det frie Norge.  Mange er de som ikke overlevde krigen, og mange er de som ikke klarte livet her hjemme.  Det har vært mye lidelse.”

Kåre kom hjem til Norge etter at seiersrusen hadde lagt seg.  Han bodde en liten stund i Larvik, før han reiste til Oslo for å studere.  Nokså raskt traff han også Astrid, piken som skulle bli hans kone og mor til tre felles barn:  Helge, Gunnar og Toril. 

Da Kåre giftet seg jobbet han som journalist i Norges Handels- og Sjøfartstidende, en jobb han hadde i mer enn 40 år. En periode var han utenriksmedarbeider for avisen, i London, der han dekket den rivende utviklingen som skjedde i britisk bilindustri.   Det var bil, transport og motor som var hans spesialfelt.

Helge var en liten gutt da familien flyttet til London.  Gunnar ble født der.  Da de, noen år senere reiste hjem til Norge, var minstejenta, Toril, underveis.   Kåre og Astrid og barna bosatte seg på Lambertseter, før de etter kort tid kjøpte hus i Dragveien på Blommenholm. Her bodde familien helt til Kåre og Astrid skilte lag i 1970. Kåre hadde deretter flere lykkelige år sammen med sin nye samboer og kjæreste.

På sine eldre dager fant Kåre og Astrid tilbake til sitt vennskap. De snakket med hverandre på telefonen hver dag og møttes til feiring av fødselsdager og andre familiebegivenheter. Sterkt er det fotografiet som henger på veggen i Kåres leilighet, der han holder Astrid i hånden bare timer før hun døde på Bærum sykehus.

Kåre var utrolig takknemlig over å få bo i egen leilighet på Lønnås. Her var han hjemme, og her hadde han mennesker rundt seg som han var oppriktig glad i, som han var fortrolig med, og som han tullet og tøyset med.  For det var også et viktig varemerke,  humor spilte en sentral rolle i Kåres liv.

Om og om igjen måtte Kåre en tur på sykehuset.  Ulykken hadde satt store spor. Siden sommeren 2012 har helsa vært som en slags berg og dal bane. Det var lungebetennelser og ulike infeksjoner som gjorde  livreddende sykehusopphold nødvendige.  Han har vært døden nær mer enn en gang.

Gleden var alltid like stor når han kunne reise hjem igjen. Til hverdagssyslene, turene i kantinen og alle kjente og kjære.

I sommer har han vært på flere utflukter.  Til Finnerud i Nordmarka, til Hvalstrand, Aker brygge og Sandvika.  Ofte ble han veldig sliten etter slike turer, men som han sa:  ”Det er verdt det. Jeg lever lenge på dette, vet du”.

Helt til det siste  leste han aviser og fulgte med i nyhetene, og helt fram til dagen han døde var han på daglige turer med scooteren sin. Han elsket frisk luft og solskinn, fuglesang og blomster.

Det er mange som vil savne Kåre.

En hedersmann er gått bort.                                                                                         

Fred over hans minne.